De sier; Det er jo bare ett dyr... Vel, enkelt og si men det er det samme som å miste sitt barn.
Man føder ikke dyrene, men man har de fra de er barn og lever med de til deres siste pust.
Desverre i helgen, natt til søndag 14 oktober 2012, så tok vår kjære Pusur sitt siste pust<3
Han ble 1 år den 19 september iår, bare kattungen, å ble desverre påkjørt.
Vi var hjemme hos mine foreldre å ble oppringt, da vi kom hjem lå det blod over hele veien...
Man kunne tydelig se hvor han ble påkjørt, å hvor fort denne personen hadde kjørt over ham.
Ved siden av sporet av der han ble påkjørt vistes det at han hadde kjempet om å overleve, krypespor bort fra veien å mot veigrøften. Slepespor, blodspor og masse pels.
Han ble funnet i veigrøften like ved postkassene våre, der lå han iskald med sin bestevenn mjauende rundt ham. Naboene ble sjokkerte å fattet ikke at vi ikke hadde blitt kontaktet da dette skjedde.
Noen har bare kjørt på ham å ikke brydd seg mer, ikke sagt unnskyld, ikke fortalt hvor lei seg de er.
Bremsespor vises ved stedet der han ble påkjørt, de hadde tydligvis sett han å bremset, men ikke stanset å skjekket om det gikk bra med ham. Faktisk ser det ut som at de har kjørt over ham to ganger men det vi ikke sikre på. Da jeg gikk tur med hunden idag, sporene vises fortsatt, å jeg gikk bare å gråt mens jeg luftet hunden... Helt forferdelig.
Vi kom hjem, jeg klarte ikke å se neddi posen han lå i, jeg bare gråt... Min lille baby <3
Mannen min sier det vises tydelig at han ble påkjørt over hodet og ut mot halen, han lå antageligvis på veien å lekte med sin bestevenn å trodde bilen stanset for ham. Han var alltid livredd biler så denne måtte ha kommet brått på, eneste bilene han stolte på var bilene som står parkert her utenfor vår garasje.
Charlie skjønte ingenting, han pleier alltid å leke med Pusur når vi kommer hjem fra helge besøket hos mine foreldre, de pleier å møtes i døra å leke på gårdsplassen.
Pusur kom ikke, Charlie letet og ventet.. Charlie er vår chihuahua gutt på 3 år, han å Pusur lekte hver dag sammens, Pusur vasket alltid Charlie, å Charlie lekte med Pusur etter vasken.
De elsket hverandre, nå går Charlie bare å leter og venter på sin kjære venn som egentlig skulle vært her nå. Det er så trist, han forstår det ikke, at Pusur er borte.
Pusur ble født i Skaugdalen hos min bestevennine, der ble han godt oppdratt å ble til en veldig kjekk liten kar. I ungdomstiden hans ble han kastrert, merket og chippet.(dette av en veldig god grunn)
Han var koksgrå i pelsen og hvit, noen små brune striper og langhårete.
På torsdag fjernet i hans første flått, dette skjønte han ingenting av men var veldig behjelpelig med labben. Han ble dusjet mye i sin barndom da han var en liten rampunge som tisset i senga vår å la seg oppi det, søtingen. Vi børstet og pleiet ham, ga han godbiter som han måtte gi oss high five på.
Han var veldig kosegutt, lå alltid i fanget å vasket oss å koste seg skikkelig, stjal hundmat å hundegodterier. Gikk på bordet når vi ikke var hjemme å sovnet på duken, så vi fant han alltid på duken da vi kom hjem, snorkende og purrende.
Han elsket tennisballer, dette var den beste leken han kunne få, sprang rundt i huset og jaget denne store gule ballen, vi hørte romlingen å deretter kom katten løpende med ballen forran.
Han satt alltid på søppeldunken da jeg kom hjem fra jobb, mjauet, purret og forventet kos. Han fikk masse kos å ble da med inn for å få enda mer kos. Han var den katten jeg alltid har ønsket meg, hadde alle gode ting, ett godt hjerte å en varm sjel. Kommer aldri til å glemme deg<3
Han elsket å være venn med alle, han hadde sin bestevenn i nabokatten Fhonda, den katten er prikk lik vår gamle katt Tigris som forsvant for ett år siden. Naboene mener de har sett henne i ettertid å det har jeg også sett, men hun kommer ikke tilbake desverre, vil ikke komme inn til oss mer.
Fhonda å Pusur lekte dagen og natten lang, de kunne holde på i flere timer så kom de inn, spiste drakk og sov litt før de sprang ut igjen for å leke på nytt.
Igår da vi gravla Pusur, tente på gravlykter og satte opp kors.. Så kjørte vi ett stykke unna husene for å sende opp en lyslanterne til minne om Pusur, og for å sende sjelen hans videre til lyset.
Da vi fikk lanternen opp i luften kom Fhonda løpende bort til og å strøk seg mens han purret og mjauet mot lanterna<3 Det var akkurat som at han sa farvel til sin bestevenn, dette var helt utroligt og vakkert. Jeg tok til tårene å koste med Fhonda, fortalte ham at Pusur har det bra i himmelen å at han nå tar steget videre i livet mot himmelen for å passe på oss her nede. Fhonda kikket på meg å purret akkurat som at han skjønte hva jeg sa og hva som foregikk.
Helt fantastisk følelse å tenne den lanternen og gi slipp på sorgen, å sende den opp mot himmelen å vite at Pusur har det bra der han er nå.
Her sender vi opp lanterna til ære å kjærlighet for vår lille Pusur <3<3<3
Å her flyr Pusur avgårde med vinden, mens jeg matfar og hans bestevenn står på bakken å tar farvel <3Vår kjæreste lille Pusur, hadde du sett meg nå ville du sett meg gråte.
Hadde du sett meg gråte, ville du lagt deg i fanget mitt å koset med meg å trøstet meg.
For det var slik du var, du trøstet meg i masse ting, du koset purret å lekte med meg hver dag.
Vi savner deg lille venn, dette kom som ett sjokk på oss alle <3
At noen kan være så følelsesløs å ikke ta kontakt, eller beklage seg, det er ikke til og tro.
Jeg vil for alltid huske deg slik du var, en veldig god venn, min lille baby !
Kommer aldri til å elske noen som jeg elsket deg, Puseluren min <3
Det er så ufattelig at du er borte, det er så stille her uten deg.
Hvil i Fred Pusur, så sees vi i himmelen en vakker dag <3<3<3<3<3
Det og miste sitt husdyr, er som å miste sitt barn.
Enkelte forstår det sikkert ikke, dette er greit for ikke alle kan klare å forstå det.
Man oppdrar barn, dyrene vi skaffer oss oppdrar vi.
Man leker med barn, man leker også med husdyrene sine.
Man gir barna mat å drikke, det samme gjelder med dyr.
Man gir og får kjærlighet, dyr viser og gir både kjærlighet og varme.
Man er redd for barna sine, man er livredd for å miste husdyrene sine.
I slike stunder så er ikke alt så enkelt å forstå, å man kan heller ikke fatte at det har skjedd.
Mitt kjæledyr er og blir mitt barn, uansett hva andre sier så føles det ut som at jeg har mistet min lille baby i en tragisk ulykke, dette skulle ikke skjedd i det hele tatt.
Min verden faller nok ikke fra hverandre, å jeg er ikke så lei meg at jeg føler jeg vil dø.
Men jeg er trist nok til å felle masse tårer, savne ham, tenke på ham og tenke på alle rundt ham som helt sikkert har følelser å savner ham like mye som det jeg gjør nå.
Husdyr er vanskelig å ha, man mister dem like fort som man skaffer seg dem.
Man blir så fort forelsket i sine kjæledyr, de viser faktisk mer kjærlighet enn noen andre kan gjøre.
Slår man en mann, skamme seg å aldri mer se ham i hele sitt liv.
Men når man slår en hund, så vil den alltid komme tilbake å likevel elske deg like høyt som før du slo. Katter er også slik, alle dyr er slik. De viser sin takknemlighet for at vi eier de, mater de og slikt... At de kommer tilbake uansett hvor mye du skyver de fra deg.
Derfor er jeg så veldig glad i mine husdyr, at jeg lager en begravelse for de, sender opp lanterner og gråter for de, savner de <3
Min lille Pusur ble revet så brått og tidlig ifra oss, jeg kommer alltid til å tenke på ham <3
Aldri glemt alltid husket uansett....
Så kjære Pusur, Hvil i Fred, sov godt å drøm søtt, vi sees igjen <3
